Forflytningsforbudet og rettigheter for tidligere domstolledere

Hovedformålet ved domstolsreformen fra 2021 var å styrke rettssikkerheten gjennom en mer effektiv og faglig sterk rettspleie. Reformen medførte at antall domstoler ble redusert fra 60 til 23, antall jordskiftedomstoler ble redusert, samtidig som de tidligere rettsstedene ble videreført. Som følge av strukturendringene ble det, med unntak av ett embete, besluttet å lyse ut lederstillingene i de sammenslåtte domstolene.

Embetene til de som tidligere hadde vært domstolledere, ble videreført som dømmende embeter med rett og plikt til fulltids virksomhet i de sammenslåtte domstolene. De fikk beholde tittel og lønn, og det ble lagt opp til individuelle tilpasninger.

Forflyttingsforbudet i Grunnlovens § 22, andre ledd

I omstillingsprosessen ble det stilt spørsmål ved adgangen til å foreta endringer av arbeidsoppgaver og ansvar for de tidligere domstollederne opp mot forflytningsforbudet av embetsmenn i Grunnlovens § 22, andre ledd. Det ble også stilt spørsmål ved om vernet i grunnloven satte begrensninger for endringer i instruksjonslinjene.

I en nylig avsagt sak for Høyesterett (HR-2024-334-A) var det to tidligere domstolledere som gikk til sak mot staten. De anførte at forbudet mot forflytning av embetsmenn var til hinder for å pålegge dem arbeidsplikt i den sammenslåtte domstolen. Endringene var i hovedsak relatert til at lederfunksjonene falt bort, samtidig som den dømmende virksomheten ble tilsvarende utvidet. Det siste innebar at de tidligere lederne ble underlagt ny domstolleders instruksjonsmyndighet. Saksøkerne hadde ikke fått gjennomslag for sine synspunkter i tingretten eller i lagmannsretten. Høyesterett kom enstemmig til samme resultat.

Den sentrale drøftingen i saken var forflytningsvernet i Grunnlovens § 22, andre ledd. Spørsmålet var om dette vernet var absolutt, eller om embetsmenn ved en saklig begrunnet omorganisering «i ikke ubetydelig grad kan fratas og tillegges funksjoner uten at det rammes av forflytningsforbudet».

Sentrale drøftelser i dommen var om en embetsmann kan kreve seg løst fra sine embetsplikter. Dette «avhenger av om endringene kvalitativt og kvantitativt er så vesentlige at de etter en samlet vurdering forandrer embetets art eller beskaffenhet. I så fall må embetet ansees som bortfalt, og § 22, andre ledd er til hinder for at embetsmannen kan pålegges å tre inn i et nytt embete. Dersom embetets art eller beskaffenhet ikke er endret, har embetsmannen derimot både en rett og plikt til fortsatt å utføre sine embetsplikter». For nye oppgaver som er av samme art som de opprinnelige eller henger sammen med dem, vil embetsmannen i utstrakt grad være forpliktet til å finne seg i endringen. 

Høyesterett gikk igjennom Grunnlovens § 22 og hvordan denne historisk sett og forfatningsmessig måtte forstås. Her har dommen en utfyllende gjennomgang, hvor det blant annet blir sett hen til hvordan en har forholdt seg til endringer ved tidligere politi- og domstolsreformer. I tilknytning til disse reformene uttalte Lovavdeling at forflytningsforbudet ikke er absolutt, men må vurderes ut fra statens behov for å organisere sin virksomhet. I en skjønnsmessig vurdering må det tas utgangspunkt i stillingsbeskrivelsene og eventuelle forbehold om senere endringer. Lovavdelingen mente videre det var av betydning om det ble gitt økonomisk kompensasjon for tap av inntekter eller økte utgifter.

Forbehold i utnevnelsen

I forbindelse med utnevnelsene av de to tidligere lederne var det tatt ulike forbehold om fremtidige endringer i utlysningene og arbeidsavtalene. Høyesterett støttet saksøkerne i at et generelt og vidtrekkende forbehold ikke kan ansees som et samtykke til alle fremtidige endringer, da dette vil uthule grunnlovsvernet. 

Den konkrete vurderingen

I subsumsjonen er det særlig tre forhold som trekkes frem i dommen:

•           De kvantitative endringene

•           De kvalitative endringene

•           Tilleggsavtalenes betydning

Kvalitativt sett tar drøftelsen for seg bortfallet av lederoppgaver og endringer i oppgavetilfang, samt det å miste den personlige friheten som ligger i ved ikke å være underlagt en annen domstolleder. I denne saken dreide deg seg om to mindre domstoler, hvor ledelsesoppgavene utgjorde en lavere andel sammenlignet med de dømmende oppgavene. Endringene var derfor kvalitativt sett, mindre inngripende.

Kvantitativt sett var den dømmende virksomheten «den klart dominerende del av stillingen». Lederfunksjonene utgjorde en mindre del av embetspliktene. En fristilling ville innebære at de tidligere domstollederne «ble fristilt fra det som både før og etter endringene har utgjort hoveddelen av embetspliktene».

I forbindelse med reformen, ble det inngått tilleggsavtaler mellom de tidligere domstollederne som ikke fikk videreført sitt embete og Domstolsadministrasjonen. I disse avtalene ble det tatt hensyn til personlige forhold, med muligheter for konkrete tilpasninger i oppgaver og sammensetninger av saksporteføljen. Domstollederne fikk beholde lønn, tittel og muligheter for lønnsutvikling. På denne måten beholdt de kompensasjonen for det tidligere ansvaret og arbeidsbyrden som domstolledere, også etter at ansvaret bortfalt.  

Høyesterett konkluderte etter drøftelsene med at selv om endringene ved bortfall av lederoppgaver har endret embetes karakter, så er ikke endringene «så vesentlige at embetene nå er av en annen art eller beskaffenhet», og derav heller ikke i strid med forflytningsforbudet i Grunnlovens § 22, andre ledd. De tidligere domstollederne er forpliktet til å utføre oppgavene og pliktene som ligger til embete, som nå er videreført i den sammenslåtte domstolen.

Det ble ikke idømt saksomkostninger.

Dommerforeningens rolle ved domstolsreformen

Dommerforeningen er dommernes medlemsforening i Juristforbundet. Svært mange av Dommerforeningens medlemmer ble berørt av strukturendringene på en eller annen måte. Domstollederne var de som i særlig grad ble berørt. Alle lederstillinger i tingrettene ble utlyst på ny, bortsett fra ett embete. De to som gikk til sak mot staten var ikke medlemmer av Dommerforeningen.

I forbindelse med domstolsreformen gjorde foreningen et grundig arbeide med å kartlegge de rettslige og faktiske utfordringene knyttet til hva den enkelte domstolsleder må akseptere av endringer. Avklaringene som Høyesterett kommer frem til i dommen støtter opp om de vurderingene Dommerforeningen gjorde.

Betydning for fremtidige endringsprosesser

For Juristforbundets medlemmer gir dommen direkte føringer for de som er utnevnt til embetsmenn. Man må imidlertid anta at dommen også vil gi føringer for øvrige ansatte i offentlig sektor og vurderinger av deres rettigheter og plikter i fremtidige endringsprosesser.

Videre må man anta at betraktninger i dommen gir signaler med hensyn til hvordan en skal innfortolke samfunnspolitiske behov for omstillinger, bruk av ressurser og rimelighetsbetraktninger.

Videre gir dommen nyttige føringer for fremtidige reformer hvor embetsmenn blir utfordret opp mot grensesnittene for forflyttingsforbudet i Grunnlovens § 22, andre ledd.

Det dommen imidlertid ikke sier noe om, er grensesnittet for drøftelsene og om resultatet kunne blitt annerledes dersom de aktuelle domstollederne representerte en større domstol, hvor lederfunksjonene har utgjort en større del av arbeidsoppgavene.