- Politiet skal ikke være en stat i staten

Det er ikke skummelt å si at politiet bruker for mye makt. Tvert imot er det skummelt å ikke si ifra hvis og når de eventuelt gjør det. Og ikke minst er det selvfølgelig skummelt for ledende politikere å si at det er skummelt å si at politiet bruker for mye makt, eller om ledende politikere sier at det «bygger ned tillit» når man sier ifra. Den type samfunn kan og skal vi ikke være. 

Jeg har selv mye av min yrkeskarriere i politiet. Jeg har førstehånds kunnskap om hvor mange flinke, dedikerte og oppofrende mennesker som jobber der. Som går på jobb dag ut og dag inn for at vi skal bli et bedre og tryggere samfunn. Men dette handler ikke om enkeltpersonene. Dette handler om politiet som institusjon og som statlig etat. Og for en som er oppriktig glad i og stolt av norsk politi er desto viktigere å adressere dette. Det kan gå kaldt nedover ryggen på noen og enhver når en ser det syn og de verdier enkelte åpent bygger sin argumentasjon på i samfunnsdebatten.

Politiet er den tynne blå linjen. Politiet er den siste skansen, den tynne blå linjen, som skiller oss fra anarki. Som gjennomfører den sosiale kontrakten mellom staten og innbyggerne. Basert på vedtak fattet i demokratiske organer og som innenfor rammen av Grunnloven og menneskerettighetene skal sikre den enkelte mot overgrep fra Staten. Som skal beskytte oss som samfunn og som skal beskytte oss i samfunnet. Samtidig må vi som samfunn beskyttes mot politiet, mot overgrep fra denne statsmakten. Det er også en helt grunnleggende del av samfunnskontrakten. Politiet må også være den tynne blå linjen mot seg selv. Den tegnes opp ved kultur og rolleforståelse internt i politiet. 

Videre trekkes linjen ved at samfunnet har institusjoner som styrer, kontrollerer, korrigerer og om nødvendig stanser politiets virksomhet. Dette er oppgaven til påtalemyndigheten, Justisdepartementet, domstolen, advokatene, media og andre. Våre medlemmer skal utgjøre mye av denne. Dette er grunnlaget for at vi skal kunne betegne oss som et fullverdig demokrati og rettsstat. Som må bygges opp prinsipielt og strukturelt.

Det holder ikke å hvile seg på at etaten generelt har tillit i befolkningen, en egenopplevd forståelse for hvordan eller at man løser oppdraget, eller på lengden på utdannelsen eller annet. Politiet skal ikke være en stat i staten – som man per definisjon og automatisk legger til grunn at gjør godt, og tenker at «Det skjer ikke hos oss». Alt er ikke lov «i det godes tjeneste». Det vil være et at av de tydeligste tegn på at vi ikke er en rettsstat. 

En slik holdning indikerer at politiet ikke har forstått rollen sin. Og dermed har politiet heller ikke forstått samfunnsoppdraget sitt. Mange benytter betegnelsen «politiets samfunnsoppdrag» som begrunnelse for noe eller for å gi noe legitimitet. Men når så mange bommer så kraftig på hva dette «samfunnsoppdraget» faktisk er så bør det danne grunnlag for en bekymring hos de fleste.

Politiet må også selv se at de har en stor egeninteresse av å bli styrt og kontrollert og sett i kortene. I likhet med vårt rettssamfunn for øvrig. Politiets samfunnsoppdrag i en rettsstat løses best, og kanskje utelukkende, ved en kritisk ekstern kontroll og styring av deres aktivitet. Fordi en helt sentral del av politiets samfunnsoppdrag er å sørge for at arbeidet politiet gjør ikke går utenfor de rammene og grensene som samfunnet har satt opp for deres virksomhet.